Knefall for det som er utenlandsk?

Siden de fleste av mine følgere og lyttere er i utlandet, og siden de fleste nordmenn er ganske gode i engelsk, har jeg valgt å bruke engelsk som språk på dette nettstedet. Musikken min har et nokså smalt nedslagsfelt, og derfor blir det også i framtida viktigst å holde kontakten med det utenlandske miljøet.

Men vi kan jo godt ha litt særnorsk innhold her på nettstedet. Jeg har lyst til å fortelle om regionen min og hvor den har stått i det internasjonale bildet.

Jeg fikk en kulturell aha-opplevelse da jeg var i militæret i Nord-Norge på midten av 70-tallet. Nordlendingene kalte østlendinger for halvsvensker og sørlendinger for halvdansker. Mine østlandske medsoldater var veldig inne i svensktoppmusikk og svenskehandel, deres horisont var typisk vendt østover. Vi som kom sørfra hadde bløte konsonanter i dialektene våre, så det var ikke så rart at vi ble kalt halvdansker. Men kulturelt er nok tilhørigheten mer vestvendt her på sørvestlandet.

Svensktopper var nytt for meg før jeg kom i militæret. Etterpå ble jeg med i et Lørenskog-basert danseband, og der hadde vi med noen svenske popsanger i tillegg til engelske, for det var jo viktig for å bli populære, og flere i bandet var også glade i svensk pop.

I hele min oppvekst var det derimot engelsk og amerikansk musikk som ble hørt på i Stavanger. I tiårs-alderen lå jeg og lyttet til BBC og Radio Luxembourg med øret inntil en liten radio i senga før jeg sovnet. Storebroren min og spesielt en av kompisene hans, Per Hasse Andersen, var interesserte i allslags musikk og byttlånte plater med hverandre. De hadde mye innflytelse på meg og min smak. Hasse ble etter hvert en drivkraft i opprettelsen av den årlige festivalen Maijazz i Stavanger, og dro svære artister til byen.

Forøvig var musikalsk utadvendthet omvendt proporsjonal med skolering i vår søskenflokk. Lillesøstera mi fikk i flere år pianotimer, men har stort sett begrenset spillingen til husbruk. Storebroren min hadde skolering via korpset på barneskolen, der han etter hvert spilte både perkusjon, fløyte og saksofon. I tenårene var han med i rockeband. Selv hadde jeg ingen opplæring utenom et gitarkurs i 8. klasse, et saksofonhefte på 50 sider, og et korrespondansekurs i notelære i det militære. Men jeg har vært med på noen innspillinger og hundrevis av opptredener. Sånn kan det gå.

Jeg hadde en onkel som var pubmusiker i USA, han spilte fele. Flere av klassekameratene mine på ungdomstrinnet tok Englands-båten på «dannelsesreise». Geografisk og kommunikasjonsmessig var jo ikke England særlig mye lenger borte enn Østlandet, som vi kun hadde kontakt med via NRK. Musikken der var lite interessant, men det kom jo noen bra norske artister og band etter hvert.

I England skjedde det mye interessant fra 60-tallet og langt inn på 80-tallet. Engelskmenn som Eric Clapton, Peter Green og John Mayall lærte hvite amerikanere hvor viktig den svarte bluesen var, ved å omfavne artister som ikke nådde fram i det segregerte mediebildet. Smørtenorer og lydige piker fra midtvesten dominerte radioen, med et visst innslag av bra folkemusikk. Men entusiastene fulgte med på det som skjedde i svarte miljøer. Både Beatles og Rolling Stones hadde en del coverlåter fra svarte artister på de første albumene sine. De fleste hvite ungdommer i USA hadde liten kjennskap og kjærlighet til det sprudlende kulturelle livet i deres egen bakgård på 50- og 60-tallet. Men dette skulle raskt endre seg.

På jazzens område var engelske grupper sterkt tilstede på den internasjonale musikkscenen, som f.eks. Nucleus og Soft Machine. Den progressive rocken begynte også i England, med grupper som Yes, Genesis, Gong, Led Zeppelin, Pink Floyd osv. USA var jo interessant fordi det var der rock og jazz begynte, men musikkbransjen var nokså konservativ og mer interessert i penger enn kunstnerisk utvikling hos artistene. Det kunne både Elvis Presley, Tom Petty og Barry McGuire bevitne, i tillegg til hundrevis av andre. England før Thatcher var liberalt både kulturelt og politisk, mens USA var preget av rasisme, kristenkonservatisme og markedsliberalisme. Kulturlivet boblet likevel som en trykkoker som «the establishment» ikke kunne holde tilbake.

Denne kulturelle påvirkningen preget meg, uvitende som jeg var om svensk musikk. Men østlendingers beundring av Sverige hadde også gode grunner. Mye bra har kommet derfra, både kulturelt og på andre måter. Jan Johansson gjorde et sterkt inntrykk. Og svenskene har vært kanskje mer bevisste på sin kulturarv enn vi var her. Siden har den nordiske jazzens enorme bredde inkludert folkemusikk som dermed har fått flere arenaer. Sånn har jazzen faktisk bidratt til økt kulturhistorisk bevissthet, popularisering og revitalisering av folkearven.

Vi rogalendinger har vært nokså vestvendte helt siden vikingtida. Mange utvandret til USA, andre ble sjøfolk. I min mors familie var det båtbyggere i annethvert slektsledd. På 60-tallet ble noen av verdens største skip bygget ved Rosenberg verft i Stavanger. Siden ble vi oljehovedstad. Den internasjonale kontakten har vært der i hundrevis av år, men kulturelt har vi hatt mindre selvtillit enn f.eks. i Oslo, der veien til rikskringkastningen alltid har vært kort.

Men på Vestlandet kan til og med grisgrendte strøk ha et levende kulturliv. Herfra har det stadig kommet jazz-artister, ofte i samarbeid med folkemusikere.